Prest med sans for damer : Anton Hansson Brinchmann

Gjølmesli familien–> Anton Hansson Brinchmann f: 1740 Støren Sør-Trøndelag  d: 1785 i Trondheim

Bd. 1.: Anton Brinchmann, født 26 Des. 1740 i Størens Præstegjeld. Deponerede fra Trondhjem Skole 1759, og erholdt til Eram. philos. 1760 Char haud illaud., til theol. Attestats 1762 Char non contemn. og til Dimisprædiken Char. hauh illaud. Blev 20 Septbr. 1765 personel Capellan hos Faderen Hans Brinchmann, da Sogneprøst til Holtaalen, siden til Ørkedalen. Formedelst begaaet Leiermaal blev han 1768 dømt fra Embedet, men blev dog 29 Septbr. 1772 pers. Capellan til Aamodt i Østerdalen.

I 1772 ankom til Åmot en person som etter all sannsynlighet var sendt dit av sin far, Hans Antonsen Brinchman, sogneprest i Holtålen i Sør-Trøndelag. Grunnen til at sønnen Anton var sendt til Åmot var nok den noe problematiske situasjon han hadde satt seg i ved å bli fradømt sitt embete som personellkapellan i Holtålen, på grunn av leiermål (ulovlig og usædelig omgang med det annet kjønn). Det var dansken, prost Kjær i Åmot og hans hustru som skulle se til at Anton kom inn på mer geistlige tankebaner, og dessuten var det her ingen som kjente til hans fortid.

Anton Hansen Brinchmann var født i Holtålen i 1740. Faren var sønn av skreddermester Anton Brinchmann i Christiania, og hustru Dorothea Hansdatter Stub, barnebarn etter Kjeld Lauritzøn Stub og hustru Maren Michelsdatter Aalborg. Kjeld Stub var en kjent personlighet på sin tid, som magister, ingeniørkaptein i Det tysk-romerske rikes hær og prest i Trefoldighets kirke i Christiania. Kjeld Stub var delaktig i utgivelsen av et av landets første aviser og hadde under Hannibalfeiden ansvar for vaktstyrkene på svenskegrensen mellom Østfold og Røros. Han falt død om på prekestolen i Ullensaker kirke i 1663. Det finnes flere anekdoter om Kjeld Stub, som blant annet er å finne i ‘Ullensaker, en bygdebok’ og i ‘Prost Michael Stubs optegnelser om mag. Kjeld Stub og hans slekt.’ i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, 1948. Mor til Anton Hansen var av gammel prestefamilie i Trøndelag. Hennes navn var Anne Cathrine (eller Anna Catharina) Bernhoft (1720-1801), datter av Christopher Andersen Bernhoft (1690-1754), sogneprest i Støren, og hustru Agnete Andersdatter Hougs. Sogneprest Christopher Bernhoft var sønn av Anders Hansen Bernhoft (1661-1695), sogneprest i Oppdal og hustru Anna Catharina Chritophersdatter Withe. Anders var sønn av Hans Andersen Bernhoft (1634-1689), sogneprest samme sted og hustru Elen Andersdatter Opdal. Hans Andersen var sønn av Anders Hansen Bernhoft (1600-1666), sogneprest i Holtålen og hustru Kirsten Mogensdatter Herdal, som igjen var sønn av Hans (Johannes) Andersen Bernhoft (1550-1619), prest i Vor Frue kirke i Trondheim og hustru Anne Pedersdatter. Trondheimspresten var sønn av Anders Einersen Bernhoft (omkring 1530-?), rådmann i Trondheim. Den videre anerekken er høyst usikker. Moren til Anne Cathrine, Agnete Hougs, nedstammer fra slektene Krag og Beyer. Noe usikre kilder hevder at hennes tipp-tippoldeforeldre skulle være Absalon Pedersen Beyer (1528-1575), prest i Bergen og forfatter av ‘Bergens Kapitelsbog’, og Anne Pedersdatter, brent på bålet som heks på Nordnes i Bergen i 1590.

Som ung mann reiste Anton sammen med sin bror Christopher til København for å studere teologi. Han avsluttet studiet i 1762 med brukbart resultat og reiste hjem til Trøndelag hvor han startet sin prestegjerning i farens menighet. Ikke mange år senere (1768) innledet han et forhold til en ung kvinne ved navn Ane Kathrine Dybdahl. Hun nedkom med en datter som ble kalt Susanne og Anton, kapellanen, ble utlagt som barnefader. Den 21 mars 1769 ble det avsagt dom i Dalene prosti: Anthon Brinchmann bør miste sitt Kald eller præstelige Embede; og tillige tildømmes Han, at aflegge den geistlige Habit’. Etter to søknader til biskopen i Trondhjem fikk han oppreisning, og kunne starte på nytt i et annet embete – denne gang i Åmot i Østerdalen. I 1775 ble det på nytt reist sak mot kappelanen. Også denne gang på grunnlag av påstander om leiermål, og i tillegg påstander om tjenesteforsømmelser på grunn av fyll. Per Sande og Gerhard Sanderød har skrevet en interessant artikkel i Åmot Historielags ‘Ved Åmøtet 1995’. Artikkelen er basert på en 110 siders håndskrevet rettsprotokoll fra prostretten i Østerdalens prosti i 1775. Et innblikk i deler av protokollen fra denne prostrettsaken gir bilde av en tragisk skjebne til et menneske som etter den tidens tradisjon nærmest var født inn i en prestegjerning. Men ut fra beskrivelsen synes en også å kunne danne seg et bilde av en folkekjær person som i stor grad, til tross for et utsvevende liv, ble godtatt og endog likt blant store deler av befolkningen i hovedsognet Åmot og annekset Stor-Elvdal. (Det er nesten så en kan falle for fristelsen til å sammelikne Brinchmanns tilfelle med en prest i Midt-Østerdal fra midten av forrige århundre, som også ble utstøtt av kirken, men avholdt av store deler av befolkningen.) Prostrettsaken gikk over lang tid, og ble utsatt flere ganger på grunn av manglende frammøte fra sentrale vitner, dårlige føreforhold og liknende. Mange vitner ble framstilt og en rekke av disse uttalte seg til fordel for Brinchmann, eller de uttalte seg nøytralt. Blant vitneutsagnene er det interessant å merke seg uttalelser fra de som hadde sett han drikke, at han kun var ‘på en frisk’, eller han hadde ‘haft en liten svir’ eller at bygdefolket ikke ville betrakte kapellanen som særlig påvirket når han ‘både kan gå og stå og stige av hesten ved egen hjelp’. Tollef Løsset uttalte seg svært nøytralt om en tildragelse som skjedde på gården hans i oktober 1773, hvor det uttales at det ble spist og drukket på kapellenens kammer fordi kjøkkenet hang fullt av slakt, at kapellan Brinchmann forsvant i løpet av natten og at han ble funnet på naboens låve, nedgravd i halmen kun iført nattdrakt. Hvordan han var kommet dit kunne ingen forklare. Andre vitner som var til stede hadde ingenting sett eller hørt utover det at Brinchmann var borte om morgenen. En forklaring på Tollef Løssets milde uttalelser kan skyldes et nært vennskap mellom han og kapellanen, for ved gjennomgang av Anton Brinchmanns senere handlinger finner en at Tollef var forlover når Anton senere “copuleres” med sin Gunhild, og at han er fadder til deres eldste datter. En nyttårsaften kom Anton til vitnet Nils Torgalsen Micklebye. Han var syk og ville at det skulle bli bedt en bønn for ham, men Nils Torgalsen ga Brinchmann en ‘Dosis af god Extract’ – og da begynte kapellanen å bli bedre. Videre under rettsaken ble det bragt fram et forhold han skal ha hatt til Maren Helgesdatter på Gammelstu Stai. Flere av vitnene hadde observert kapellanen hjemme hos Maren, og endog i sengen sammen med henne. Maren ble gravid og da barnet ble født var Anton utlagt som barnefar. Maren mottok flere brev hvor Brinchmann skal ha lovet henne ekteskap. Men et senere vitne fortalte at han var tilstede på Gammelstu Stai da lensmannen kom med et brev med melding om at Brichmann skulle være fri som barnefader til Marens barn, og at foreldrene måtte undertegne på dette. Ved dåpen ble Simen Haagensen utlagt som barnefar og i kirkeboken er dette forholdet behørig anført. Marens datter, Ambjør, døde i en alder av bare 4 år. Prostinnen på sin side var unådig i sine uttalelser og hun skal ifølge vitner ha kalt kapellanen for en ‘horegamp og fyllehund’. Andre av kirkens tjenere var heller ikke “gode” vitner, der de kunne fortelle at kapellanen ved flere anledninger var kommet drukken til annekset, og at han var ute av stand til å avholde gudstjeneste. I et par tilfeller måtte klokkeren i stedet lese fra postillen. Den 22. mars 1776 ble dommen enstemmig avsagt: ‘Den sigtede og saggivende Anthon Brinchmann bør have sit anbetroende præste Embede forbudt, og heretter at være uverdig til nogen præste Embede, følgelig og til at bære præste klæder.’

2 thoughts on “Prest med sans for damer : Anton Hansson Brinchmann

  • 24. september 2018 at 19:22
    Permalink

    En meget imponerende hjemmeside med mye god historie! Det har gledet meg å lese.
    Presten som mistet kappe og krave to ganger er bror av min tipptippoldefar Michael Stub Brinchmann. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at bildet over “Prest med sans for damer” ikke er av Anton Brinchmann, men av hans far, Hans Brinchmann.

    Reply
    • 25. september 2018 at 09:17
      Permalink

      Takk Hans!
      Da skal vi få korrigert bilde!

      Reply

Legg igjen en kommentar til Hans Jacob Brinchmann Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *