Heks: Anne Pedersdatter

Gjølmesli—> Anne Pedersdatter f:ca 1540 i Trondheim d: 7 April 1590 i Bergen

7. april 1590 ble Anne Pedersdatter – også kalt Anne Absalons etter sin mann Absalon Pederssøn Beyer – ført fra fangekjelleren i rådhuset i Bergen til retterstedet Galgebakken på Nordnes. En gammel kvinne, som allerede var dårlig til beins og brukte stav -selve sinnbildet på en heks – skulle brennes til døde som trollkone.
Lagretten i Bergen hadde felt en enstemmig dom. 38 av byens fremste borgere, med lagmann og borgermester i spissen, hadde signert dødsdommen. I kulissene finner vi byfogd Claus Meltzow – som førte saken på myndighetenes vegne – og lensherren på Bergenhus, Peder Thott. Begge hadde engasjert seg aktivt for å få Anne Pedersdatter dømt. At en kjent bergenskvinne – som både var aktet og fryktet – skulle føres på bålet for trolldom, var sikkert en oppsiktsvekkende begivenhet i byen. Mange mennesker hadde trolig stilt seg opp langs veien for å se Anne Pedersdatter bli ført til bålet. Men denne vårdagen i april skjedde det noe uventet. To av kirkens menn fulgte Anne til retterstedet. De sang salmer og ropte ukvemsord mot myndighetene. Den ene het Hans Jørgensen. Han var magister og sokneprest ved Korskirken. Den andre var Jens Christensen – også kalt Jens Lesemester. Han hadde vært kapellan ved Domkirken og ble i 1575 Mester Absalons etterfølger som teologisk lector – lesemester – ved Bergens katedralskole. Mens de to prestene fulgte Anne Pedersdatter ut til Galgebakken, ropte de til tilskuerne at hun var uskyldig dømt. Det samme skjedde ved retterstedet. De to prestene hadde åpenbart tatt Annes parti, noe som på denne tiden var uhørt. Mens enkelte av byens prester synes å ha støttet Anne Pedersdatter, ser det ut til at de fleste av Bergens borgere ville bli kvitt henne. Noen av dem som personlig hadde anklaget Anne for trolldom, var trolig til stede da hun ble dømt til ilden. Kanskje hadde også enkelte av vitnene vært på Nordnes for å bivåne avslutningen på dette dramaet. De må ha følt at prestene trakk deres vitnemål og integritet i tvil. Det er forståelig at de reagerte med undring over den vending saken hadde tatt. Det samme gjorde for øvrig lagretten og byens myndigheter. De sendte en skriftlig rapport til Norges stattholder og ba ham om å ta affære. Slik ble også Christian IV involvert i saken. Hvorfor ville bergenserne på død og liv kvitte seg med en av byens mest profilerte kvinner? De som anklaget Anne Pedersdatter for trolldom, var kjente og respekterte borgere i byen. Det samme var tilfellet med mange av vitnene. De fleste var dessuten bekjente og naboer av Anne. La oss se kort på noen av anklagene: Adrian van Buckskott, Glert de Paes og Glert Snidker hadde beskyldt Anne for å ha tatt livet av konene deres med trolldom. De to første var for øvrig hollandske (eller tyske) barberkirurger eller såkalte bartskjærere. Bakgrunnen for disse sakene var nabokrangel og langvarige konflikter. I stridens hete hadde Anne forbannet og ønsket ondt over folk. Noen av sine naboer hadde hun helst sett i helvete, eller hun hadde ønsket at forferdelige ting skulle vederfares dem. Av og til kunne slike onde ønsker gå i oppfyllelse, og slikt merket folk seg straks. Dermed var det duket for anklager om trolldom. Denne logikken går igjen i flere av de andre anklagene: Anne Hermandsdatter beskyldte Anne for å ha drept hennes fireårige sønn med trolldom. Ingeborg Ormsdatter hevdet at Anne hadde tatt liet av hennes mann med trolldomskunster. Det samme skulle hun ha gjort med Jesper Troff, en ung tysker på Bryggen. Anne hadde altså, ifølge tidens språkbruk, gjort seg skyldig i maleficium, det vil si skadevoldende trolldom. Det ble også satt frem andre og mindre alvorlige beskyldninger mot Anne. Hennes nærmeste nabo, Franz Skredder, hevdet at hun hadde forgjort ham med galskap. Ifølge rettsprotokollen ble Franz etter en krangel med Anne ±meget krank, avsindig og forbistret, like som om han hadde vært besatt med den onde». Franz kunne plutselig ±tale latin, som om han havde vært en lærd person, selv om han aldri hadde gått i skole eller lært en bokstav». Det er lite som tyder på at denne anklagen ble tatt særlig alvorlig av retten. Det samme gjaldt en klage fra en nabo som hevdet at Anne hadde tatt knekken på et pæretre med magiske midler. I denne saken var hennes sønn, unge Absalon, innblandet. Som ekte tjuagutt hadde han vært på pæreslang i naboens hage. Det ble utgangspunktet for en merkelig beskyldning om trolldom rettet mot moren. Etter en typisk nabokrangel om ungdommelige rampestreker skulle Anne med magiske handlinger ha sørget for at pæretreet døde! Fra Nordhordland dukket det opp en bonde som påsto at Anne på unaturlig vis hadde skadet hans dyr og avling. Dette skufle vise seg å bli en farlig anklage. Den mest spektakulære anklagen stammet imidlertid fra Elina, Annes tjenestepike gjennom 20 år. På rettssakens siste dag hevdet hun at Anne hadde brukt henne som hest, og at hun i nattens mulm og mørke hadde ridd henne til Lyderhorn for å treffe andre trollkvinner. Der hadde de besluttet å skade byen med ildebrann, oversvømmelse og andre skjendige handlinger. Denne anklagen gjorde dypt inntrykk på lagretten og bekreftet at Anne Pedersdatter sto i ledtog med Djevelen. I alt opptrådte 48 personer som anklagere eller vitner i trolldomssaken mot Anne Pedersdatter. Av disse var 25 menn og 23 kvinner. De fleste var personer som hadde kjent Anne gjennom mange år. Ved å anklage henne for trolldom visste de at hun risikerte å bli brent levende på Galgebakken. Men det holdt dem ikke tilbake. Ingen synes heller å ha angret på sine vitneforklaringer eller gjort forsøk på å trekke dem tilbake. Hele prosessen var på mange måter kjennetegnet av en utrolig mangel på medfølelse med den gamle kvinnen. Det virker som om alle ønsket å se Anne Pedersdatter på bålet. En ±ekte trofikone» burde få sin vel fortjente straff! Hva var det som motiverte disse menneskene til å handle som de gjorde? Det var nok mange som fryktet Anne, og som fullt og fast trodde at hun kunne skade andre mennesker med trolldom. De som anklaget henne, mente etter alt å dømme at hun var en livsfarlig forbryter og massemorder. Dette var også lagrettens oppfatning. Den mente til slutt å ha gode beviser for at Anne hadde tatt livet av seks personer med sine troUdomskunster. Retten mente dessuten at det var gode grunner for å tro at hun hadde inngått en pakt med Djevelen. Derfor ble Anne Pedersdatter dømt til ild og bål. I dette kapittelet skal vi se nærmere på anklagene som ble rettet mot Anne, og på argumentene som lå til grunn for dem. Vannprøven ble brukt for å avgjøre skyldsspørsmålet i heksesaker. Myndighetene stilte seg ofte avvisende til denne praksisen. Dersom kvinnen fløt, var hun skyldig i trolldom. Dersom hun sank til bunns, ble hun betraktet som uskyldig. Vannprøven ble oppfattet som Guds dom. Ref til bilde ‘Heksetest’.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *